En Bauta takker for seg

Dette blir en kort blogg der eg ønsker å takke for meg. Og alt eg har fått være med på sammen med spillere, supportere og resten av klubben. Sportslig har det vert en lang opptur nesten i fra starten av, ok vi slet på høsten første året. Men rodde det i land med å slå Flaktveit i nest siste kamp. Det var den kampen VTV tok steget opp i verdensklasse, og Tom viste jubelsener som sjelden er vist offentlig.

 

Året etterpå fikk vi inn spillere som Torgeir, Are, Trygve og Frank. Og vi startet med å etablere oss som et topplag i divisjonen. Uten at året ble helt fantastisk for det, vi hadde større ambisjoner enn det vi oppnådde. Men vi hadde startet på en vei, og den var opp. Året etterpå kom brødrene Tysse til Valestrand og laget ble enda sterkere. Det var mange fantastiske øyeblikk det året, når Kaneln plutselig låg oppå Trygve å jublet. Når vi hadde snudd 2-0 til 2-3 borte mot Trott. Var for meg et lite høydepunkt. Vi hadde kamper mot Loddfjord, Os, Øygrad, Trott samt to lokaloppgjør mot Osterøy. Dette var kamper det var en fantastisk stemning på, og folk over heile øyne fikk opp øynene. Hvor gøy det kan være på kamp på Furubakken.

 

Og vi skulle ha rykket opp det året visst verden hadde vert rettferdig. Men vi ble mer og mer lagt merke til i resten av verden. Austevoll og Os glemmer nok ikke oss med det første. Eg ble Verdens kjent som Onkel Conan når det var hjemme oss meg reportasje på Tv2. Dette er jo noe alle trenere i 4 divisjon får oppleve, Ba og Bt skrev mer om oss enn de lagene som skulle spille opprykkskamp til 2. div.

 

Men det endte opp med at vi sto tomhendt tilbake, og det var litt kritisk. Folk var langt nede og litt usikker på om vi noensinne ville klare å rykke opp. Men heldigvis kom minnene om det kjekke vi hadde opplevd sammen. Og alle fortsatte samt at Morten og Joachim kom til klubben. Året 2010 har det blitt skrevet mye om, så eg skal ikke ta mye om det. Men eg vil aldri glemme mottagelsen vi fikk av supporterne i Valestrand sentrum den kvelden. Eg får gåsehud bare med tanken på den opplevelsen. Det var kort og godt et fantastisk år, sportslig, sosialt, media, etc

 

Nå i år har vi tatt 14 poeng med et skadehelvete uten like. I den tøffeste nasjonale 3 div ever, det sier litt om Moralen vi har i gruppen og klubben. Vi har fått inn Alex og Mats og begge er blitt Valestrands gutter alt.

Men hvorfor har det blitt sånn at vi er en klubb som har klart det umulige. For det er egentlig ikke fornuft at vi er i 3 div, og for øyeblikket på trygg plass. Og er kjent over hele landet på en positiv måte. Det er selvfølgelig mye hardt arbeid bak dette eventyret. Av supportere, VTV, spillere og ikke minst Ove og resten av klubben. Men stikkordet mitt er inkluderende, vi er inkluderende som lag og klubb.

 

Og dette er mitt ønske at spillerne fortsatt vil være inkluderende overfor alle nye som måtte ønske å komme til klubben.Vi har vært flinke til det så langt, men ikke glem å ha fokus på det. For det er viktig når vi skal ha lojale spillere til klubben. Husk at han som er med deg i garderoben og på banen og bunkersen, ikke er en spiller men en kamerat. Fortsett med å dyrke vennskap dere imellom, for som eg alltid har sagt: Man presterer bedre når man kjemper for noen man liker. Dere skal i hvert fall vite at eg genuint har brydd meg om mennesket, og ikke bare spilleren. Det er selvfølgelig ikke alle man klarer å komme like mye innpå, men slik er det.

 

Når det gjelder fremtiden med Mons, vil den gå aldeles strålende tror eg. Eg takker for at eg fikk være med å lede laget mot Åkra. Man kan ikke bli stort lykkeligere som Vhfk trener, enn når Kristoffer kom løpende med hele laget i hælene for å juble sammen med oss. 

 

En stolt og stor mann takker for seg, men Onkel Conan blir nok aldri den samme igjen. TAKK for gaven som eg fikk på bussen, fra spillere og supportere og klubben.